kristinejohnsen2 -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Et barn, en skjebne

Husker dere den tiden hvor det verste som kunne skje deg var at du ikke fikk lov til å se på barne-tv før du måtte hoppe i loppekassa. Den tiden husker jeg, det var en tid uten bekymring. Jeg har vokst opp i et hjem hvor jeg alltid har blitt fortalt hvor spesiell og god jeg er. For meg så fantes det ingen begrensninger, min hverdag var enkel og god. Jeg hadde en fredfull og god barndom, jeg bekymret meg ikke for penger, for det hadde vi. Jeg var ikke redd for at noen i min familie skulle skade meg, for ingen gjorde det. Jeg var ikke redd for morgendagen. For meg, så var det å være trygg en selvfølge. Ikke alle barn i verden har det slik som jeg hadde det. Man kan si at det er urettferdig, hvorfor er det ikke slik at alle barn våkner opp i sengen på morgenen med et smil rundt munnen? Hvorfor våkner noen barn opp på fortauet, ingen seng, ingen familie, ingen trygghet. 

Jeg har vært i Romania 3 hele ganger. Jeg har møtt barn med så stor kjærlighet til verden, selv om de har blir slått, voldtatt og mishandlet. Det er ikke rettferdig at det er slik, det kan vi fastslå. Hva skal man gjøre med det? Hva kan vel en som meg og deg gjøre? I dag vil jeg fortelle en historie om en gutt jeg ble kjent med i Romania. 

Første gangen jeg var i Romania så brukte vi mye tid på et hope senter. Der fikk jeg et spesielt bånd med en gutt som heter Erol. Denne gutten var rundt 4-6 når vi var der første gangen. Hver gang jeg så denne gutten og han så meg, så var det ingen tvil om jeg skulle leke med han, kose med han, eller holde han. Til tross for at han luktet tiss, så var det en selvfølge at jeg skulle bruke tid med ham. Dere vet den følelsen dere får når dere ser noe så dyrebart og vakkert, alt dere ønsker er bare at den tingen ikke skal bli ødelagt. Slik følte jeg det med Erol. Jeg tror at Gud la i meg en spesiell kjærlighet til akkurat denne gutten. Han var så skjønn, kysset meg på hånden, og kalte meg mamma. Når vi reiste hjem fra Romania så forsvant gradvis minnene fra Romania, i ny og ned dukket dem opp igjen og det var fint. Jeg lot meg selv glemme noe så godt og fantastisk. Det endte opp med at jeg ikke meldte meg på neste tur til Romania. Et av de dummeste valgene jeg kunne ha gjort.

Et år etterpå så reiste teamet tilbake til Romania, uten meg. Jeg, egoistisk som jeg var tenkte ikke så mye over det. Når teamet kom tilbake til Norge så kom en av lederne til meg og fortalte meg at en av guttene hadde løpt rundt å spurt etter meg. Det var en følelse som ikke kunne beskrives, hjerte mitt knuste. Jeg følte meg så dårlig, hvordan kunne jeg ha vært så dum. Det første jeg gjorde var og melde meg på neste tur, som heldigvis for meg bare var 2 måneder til. Da reiste jeg ned med en litt eldre gruppe. Jeg gledet meg sånn til å se Erol igjen. Tenk at han faktisk husket meg, et helt år etter jeg hadde vært der. Jeg møtte Erol igjen og det var helt fantastisk. Slik som forrige tur, så var det noe spesielt med han. Når jeg reiste hjem til Norge igjen så kunne jeg ikke tenke på noe annet enn å reise ned igjen. 

9 måneder senere, 1. juli denne sommeren, så reiste vi ned igjen. Vi kom på hope senteret, møtte alle barnene utenom en gutt. Den gutten var min Erol, han var der ikke. Jeg tenkte først at han bare var i landsbyen og ikke var klar over at vi var der. Den ene dagen gikk vi gjennom landsbyen, jeg hadde et ekstra øye åpent i tilfelle vi kom til å møte ham. Jeg spurte en av arbeiderne på hope senteret om de visste hvor han var. 2 uker tidligere hadde han blitt hentet av sin mor. Han hadde bodd hos bestefaren sin i landsbyen, bestefaren mishandlet Erol. Grunnen til at han bodde hos bestefaren sin var fordi moren levde som prostituert i Italia, og der var det selvfølgelig ikke noe greit å ha med seg en liten gutt hengende rundt knærne. 2 uker før vi kom hadde moren kommet og hentet Erol og tatt han med til Italia. Jeg ble fortalt at hun mest sannsynligvis hentet ham av skyldfølelse, ikke kjærlighet. Ble også fortalt at det ikke var sikkert at han noen gang kom til å komme tilbake til Romania. 

De barnene som bor i denne landsbyen får alle tilbud om å komme til hope senteret på dagtid. Der blir de undervist, de får mat, kjærlighet og de blir fortalt hvor spesielle og gode de er. Menneskene som bor i denne slummen lever i en ond sirkel, ytterst få kommer seg ut av fattigdommen. Mange tyr til prostitusjon, de bruker pengene sine på alkohol. De gir alkohol til barnene, de blir slått og sett ned på. På dette hope senteret så får de nye tanker, nye ideer, ting de aldri har hørt om. De får muligheten til å møte Jesus, og gjennom ham vil livene deres bli forandret. De sårene som mange av ungene har fått blir gradvis bedre og bedre. Hope senteret er med å forandre skjebnene til disse ungene. 

Det som knuste meg mest med at Erol ikke var der lenger, var at han mest sannsynlig kommer til å glemme alt han har opplevd på dette hope senteret. Hans sjanse ut av denne sirkelen ble tatt fra ham. Likevel så finns det håp for ham, han kjenner Jesus. På en måte var det godt at han kom seg vekk fra landsbyen, han kom seg vekk fra bestefaren, men hvem vet hvordan tilstanden er hos moren i Italia. Det kan være verre, og det kan være bedre.

Derfor spør jeg dere, vil dere be for Erol?

 

Hvis du vil være med å støtte prosjektet som vi holder på med i Romania så kan du gå inn på denne linken for og finne ut av mer. 

http://www.make-a-change.no/enkelt-a-hjelpe/



 


 




  • hits